torsdag, februar 03, 2011

Slutten ...

Forfatter Tarald Stein tvitret i dag: merker at jeg nærmer meg slutten på romanen og blir plutselig usikker på hvor den skal være.

Slutten, ja. Hvordan avslutter man? Begynnelsen pleier å være grei. Man har en idé, kanskje en setning, og så er det bare å kjøre på.
Midten er verre. Hvordan holde på leserens (og forfatterens) interesse på vei mot slutten av historien.
Og så kommer slutten, og den har en tendens til ikke å dukke opp der den skal. Man kan ikke la den komme for tidlig, for da blir slutten så åpen at alle (inkl. forfatteren) blir grinete. ”Hva skjedde så, da??” Og man kan ikke drøye den for lenge, for da blir det fort til at man forklarer for mye, knytter sammen for mange løse tråder.
Man må vite akkurat hvor slutten skal være.
Der!
Sånn!
Nå er boka slutt!

Jeg liker en slutt som er forholdsvis åpen. Eller liker og liker, det er i hvert fall sånn det har en tendens til å bli.
Den må være såpass åpen at leseren kan sitte og lure litt på hvordan det går videre, kanskje leseren får lyst til å dikte videre i sitt eget hode. Men slutten er slutten. Jeg har aldri og kommer aldri til å skrive en fortsettelse på ei bok.

(egentlig er det veldig pinlig dette. Siden jeg jobber ekstremt intuitivt, merker jeg at med en gang jeg prøver å skrive noe om det å skrive, så blir det litt plumpt. Jeg avslører meg som det gudsordet fra landet som jeg vitterlig er)

Jeg har kikket litt på mine egne bøker. Hvordan slutter de?
Under er det ni slutter, i ikke-kronologisk rekkefølge.
Jeg kan se flere likhetstrekk i dem, og det er vel ikke alle jeg er like godt fornøyd med.
Men ingen av dem er direkte dårlige.


Jeg tar sats og hopper. Vekk fra treet, faller ned mot vannet. Krøller meg sammen.
Stopp alt!
Nå!
Stopp!
Jeg blir hengende en halv meter over det rolige vannet. Panna mot knærne. Hendene holder fast i skinnleggen.
Hun står inne på stranda. Hun venter på at jeg skal treffe vannet med et av de største plaskene hun har sett. Men jeg tenker ikke på det. Ikke på plasket og ikke på henne.
Jeg henger helt stille i lufta. Vannet er under meg. Det rører forsiktig på seg. Det er djupt.
Jeg har bare en tanke i huet. Jeg vil bare ha en tanke i huet.
Jeg er lykkelig.

[-]

Kamilla setter seg ved siden av meg. Hun legger hodet på skulderen min. Mamma bøyer seg fram og klapper oss på kinnene, begge to. Jeg smiler til henne. Mamma og Simon går inn i stua. Jeg sitter her sammen med Kamilla. Det er ikke lenge igjen nå. Om fire timer sitter jeg på flyet. Da er jeg på vei. Til Georg.

[-]

”Hei,” sier jeg høyt.
Du stanser og snur deg, ser forbauset på meg, før du fortsetter videre oppover. Du løper nesten.
Jeg smiler. Du har nok dårlig tid nå. Du har en time du må rekke. Jeg skjønner det.
Det var som om du ikke kjente meg igjen. Men jeg veit at du gjorde det. Du kjenner meg. Er det noen som gjør det, er det du.
Ingen andre.

[-]

Plutselig begynte det å pipe. Det var noen som lå inne på et rom for seg selv og måtte så inni helvete på do. Faren min satte fra seg koppen og reiste seg fra stolen. Han ble stående der med den store kroppen sin og håret som han aldri helt klarte å få kontroll på.
”Nå må jeg jobbe litt,” sa han.
”OK,” sa jeg.
”Men det tar ikke lang tid,” sa faren min, og akkurat da skjønte jeg hva han ville at jeg skulle svare.
”Det gjør ikke noe,” svarte jeg. ”Jeg sitter her når du kommer tilbake.”

[-]

Den nye historia, den om L. og meg, må ha en begynnelse. Sånn er begynnelsen: Jeg går bort til L. og holder rundt henne. Hun legger hodet tilbake og smiler mens jeg spenner kroppen og løfter henne opp fra golvet. Hun spreller med beina og sier at det er best for meg at jeg slipper henne, ellers …! Jeg velter L. over ende – og mens hun hyler og jeg ler, fortsetter brytekampen på golvet helt til vi blir liggende stille. Helt stille. Lenge.

[-]

Jeg ser på bestemor som ligger der. Legger min hånd på hånda hennes, men den
reagerer ikke. Den er varm, men den rører ikke på seg.
Jeg bøyer meg forsiktig fram, nesten helt fram til øret hennes.
Hvisker til henne. Hører hun meg?
Jeg fortsetter å hviske. Klarer ikke å stoppe.
Skjønner hun hva jeg sier?

[-]

”Nå, Walter,” sa han. ”Tror du det? Tror du at det var kattunger i sekken, eller bare noe søppel fra kjelleren som jeg måtte kaste?”
Walter var ikke sikker på om den store mannen nesten smilte.
”Hva tror du, Walter?”
Walter snudde seg mot Ruth. Hun klappet kinnet til dama i stolen. Forsiktig klappet hun mens hun så på kjolen. Hun hvisket noe. Walter kunne høre hva hun hvisket.
”Blomst,” hvisket Ruth.

[-]

Ei dør går opp, og en fyr kommer sakte mot oss. Han nikker til noen han kjenner igjen. Han gnir seg i hendene. Beate legger hånda på skulderen min. Hun står tett inntil meg. Jeg rører meg ikke.
”Ok!” roper fyren. ”Da kjører vi i gang!”
Han slipper tauet ned på bakken, og alle begynner å gå framover med en gang. Jeg rører meg ikke. Jeg lar dem slippe forbi. Jeg står her sammen med henne.
”Skal vi ikke gå inn?” spør hun forundret. ”Må vi ikke skynde oss?”
”Nei,” svarer jeg.
Jeg ser på alle som forsvinner inn i bygningen. Ikke alle går inn. Noen går rundt og ser på de gamle, slitte møblene som står i skolegården.
Jeg smiler til henne.
”Vi står her litt til.”

[-]

Av og til letter en flokk med spurver fra et buskas og flyr av gårde, før de kommer tilbake etter noen minutter. En gammel fyr ligger på den andre siden av forhenget. Han begynner å hoste. Hosten hans er surklende og han klarer ikke å slutte å hoste. Hele tida suser det fra friskluftsanlegget. Det er noen som går ute i korridoren. Treskohæler smeller mot linoleumen. Ei tralle trilles skranglende fram og tilbake. Lyden av to biler som skraper mot hverandre og ei dame står på fortauet og roper at han må stoppe og fuglene som skriker og skriker.
For et bråk!
Det er faen meg ikke til å holde ut!

1 kommentar:

Anonym sa...

Liker sluttene dine! Og tror jeg har funnet min. Takk for hjelpa!